Er det for mye gravalvor i skolen?

Hadde en interessant samtale i helgen. Ikke helt tilfeldig var jeg på biltur med en førskolelærer og en lærer på barnetrinnet, Litt tilfeldig - faktisk!- ble tv-serien "Lærerne" nevnt. "En tragisk serie", ifølge førskolelæreren."Hva?", sier vi andre. Serien når nye popularitetshøyder på seerrankingen og alle jeg ellers har snakket med mener den gir en godt og riktig bilde av utfordringene ved å være lærer.

Så var det heller ikke det førskolelæreren reagerte på. Nei, det var mangelen på humor - eller rettere mangelen på bruk av humor og lek som pedagogisk metode i møte med seksåringene. Med forbehold om at serien selvsagt klipper ut enkelte sekvenser og utelater andre, kan det være noe i dette? Kan det være at denne reaksjonen illustrerer en grunnleggende forskjell mellom pedagogisk praksis i barnehagen og skolen? Kanskje heller ikke tilfeldig at reaksjonen knytter seg til den aldersgruppa som barnehagen hadde ansvar for i en ikke altfor fjern fortid.

Vi er for tida veldig opptatte av å gjøre overgangen mellom skoleslagene mer sømløs, særlig overgang ungdomsskole og videregående skole. Bør vi også i større grad fokusere på bedre overganger mellom barnehagen og skolen og mellom barnetrinnet og ungdomstrinnet? Det kunne vel være et bra tema på medlemsmøter i Utdanningsforbundet?!